• Cat Office

Hyperslikking hos katt. Årsaker, behandling og forebyggende tiltak.


Jeg skrev denne oppgaven, mens jeg gikk på skolen og hadde etologi innen katt og hund. Men oppgaven utviklet seg fra hyperslikking fra et atferds synspunkt til å forstå at ofte er Psykogen alopesi gitt som en feil diagnose i stedet for å finne ut fysiske årsaker til at pus slikker seg så mye. Jeg deler denne derfor med dere i dag slik at katteeier der ute kan ha noe å gå etter for å finne løsning på problemet. Finner dere ut etter alle prøvene at det ikke er noen fysiske årsaker, men at det virker som det er et atferdsproblem så finnes det atferdskonsulenter som kan hjelpe dere sammen med veterinær slik at vi kan endre miljøet til pus og ha grundig oppfølging, samtidig som de får behandling via veterinær. Så trenger dere hjelp så ta gjerne kontakt med meg her på Book Time. Befinner du deg i et annet område enn meg og vi ikke klarer dette over nett og telefon skal jeg prøve mitt beste å finne en konsulent i nærheten av deg som kan katt og psykofarmaka som eventuelt kan hjelpe dere på veien.


Husk å følg oss på sosiale media for å holde dere oppdatert om nye innlegg, kattefakta, tips og triks i en katteiere hverdag og mye mer her: Facebook og Instagram


Mvh Trine


Innledning:

Katter generelt er veldig renslige og bruker rundt 30 til 50% av sin våkne tid på å vaske seg , mens domestiserte katter bruker nærmere 50%. De har en ru tunge som er utviklet perfekt til dette formålet og der tungen ikke rekker til, bruker de potene sine. Ute i naturen er det ekstremt viktig for katter å holde pelsen sin ren og forsterke sin egen lukt, dette er for å hindre at det skal skje parasittinfestasjon på pelsen deres. I tillegg vil vaskingen hindre at andre predatorer skal lukte byttet de har spist og hindre predasjon på seg selv (Galaxy & Delgado, 2017). Det er når disse vaskerutinene kommer ut av kontroll og begynner å gå utover kattens velferd og helse at det begynner å bli et problem i form av hyperslikking eller selvskading på engelsk referert til som overgrooming eller self-mutilation hos katt. Dette kan være en form for tvangstanker som Psykogen alopesi, men kan også ha andre årsaker som allergier, parasitter, dermatologiske hudproblemer osv (Bowen & Heath, 2005).

Problemstillingen her vil være å se nærmere på årsakene til hyperslikking hos katt, hvordan man kan forebygge og behandle denne atferden. Det legges sterkest vekt på allergier og Psykogen alopesi.

Årsaker som kan føre til hyperslikking

Pruritus beskriver forskjellige forhold som fører til en intens kløe (Case et al., 2011). Symptomer på dette er ofte kloring, slikking, biting eller tygging, Alopesi, selvskading og betennelser i huden. Årsakene til Pruritus kan være mange, men vi skal se litt på de mest vanligste formene hos katten.

¨Miliær dermatitt (spesifikt hos katter). Her dannes det palper og ofte små skorper rundt nakke og skuldre.

Eosinofil plakk er avgrenset til lår og abdomen. Det fører til rød til gule betennelses områder med intens kløe.

Eosinofil ulkus er ofte mer fokusert i overleppen, munnhulen og noen få ganger på huden. Ofte er det symptomer med kløe rundt hodepartiet spesielt rundt ørene og rundt nakken. Ofte fører dette til store åpne sår eller områder med skorper.

Parasitter: er når parasitter som lopper, midd, lus og flått setter seg i pelsen på katten og fører til kløe og ubehag. Her så kan også katten være sensitive for bittene og utvikle store allergiske reaksjoner.

Eosinofil granulom er vanlig hos katter og kan komme av allergisk reaksjon, parasitter, eller en sekundær bakterieinfeksjon. Ofte er symptomene ganske lik som E. Ulkus og E. Plakk men også parasitter. Hyperslikking er veldig vanlig i alle disse tilfellene. Utbruddene kan komme over hele katten, til og med ved ører, poter osv¨ (Prost, 2009).

Det finnes en del forskjellige sykdommer som fører til intens kløe som urinveisinfeksjon (UVI), nyreproblemer, ernæring og allergier og mange av disse sykdommene kan påvirke hverandre eller oppstå på samme tid (Prost, 2009). Men en liten pekepinn man kan ta med seg er at slikker katten seg på et sted så er det ofte assosiert med smerter som for eksempel UVI, mens slikker katten seg over alt er det mest sannsynlig at den opplever kløe (Galaxy & Delgado, 2017).

I en artikkel av Hill et al. (2006) viste de til at de mest vanligste dermatologiske tilstander var parasittinfestasjon og betennelse hos katt. Men ellers viser Waisglass et al. (2006) til at matallergier er ofte den største årsaken til feildiagonisert Psykogen alopesi.

Allergier og næringsmangler:

Den domestiserte katten har igjennom sin evolusjon alltid vært karnivor, rovdyr. Dietten har bestått hovedsakelig bare av animalske proteiner. De bruker essensielle fettsyrer som energikilde. I motsetning til omnivore dyr som kan få energien sin fra karbohydrater, bryter katten dårlig ned en diett som består hovedsakelig av karbohydrater og det blir derfor en unaturlig diett for dem, dette kan føre til en del næringsmangler og det stilles derfor store krav til at kattematen tilføres taurin, arakidonsyre og vitamin A. Men også at det skal finnes animalsk vev i maten (Case et al., 2011).

Når det kommer til kattemat som finnes på markedet i dag er det store diskusjoner rundt dette med næringsinnholdet. For selv om katten har tilpasset en begrenset evne til å bryte ned karbohydrater går dette utover utnyttelsen de får av proteinene i dietten (Zoran, 2002). Ser man på innholdet i de fleste kattematene som både selges hos veterinærer, dyrebutikker og matbutikken kan man nesten ikke tro at det er beregnet for en karnivor som katten.

For å kunne gjøre det enklere for katteiere så har det blitt produsert tørrfôr, og for å kunne lage dette tørrfôret kreves det at man bruker karbohydrater i form av planteprodukter som har mye stivelse og fiber i seg for å få til dette (Zoran, 2002). Dette kan fort føre til allergier, næringsmangel eller feil ernæring hos katter, selv om produktet gir en fullverdig kost med tilførsel av de essensielle stoffene, men også her må det tas betraktning til livsstilen, alder, energinivå, rase og mye mer for å ikke ende opp med feil ernæring.

Huden er kroppens største organ, selv på katten. Kattens hud og pels har derfor mye å si om helsetilstanden deres. Den er påvirket av mange forskjellige variabler som proteiner, næring, vitaminer, essensielle fettsyrer osv. Så om katten ikke har en balansert eller fullverdig diett kan dette føre til allergisk reaksjon eller at huden blir tørr og ubehagelig (Case et al., 2011). som igjen kan føre til hyperslikking for å lindre ubehaget.

Atopi er genetisk disponert. Her vil katten reagere på allergener i omgivelsene eller i fôret som gjør at det over tid kan utvikle seg til å bli allergier, dette kan fører til en hudlidelse hos katten og kan igjen ha samme symptomer som psykogen alopesi (Prost, 2009).

Når man ser på allergier som har med omgivelsene å gjøre, så ser man ofte at katter reagerer på flere forskjellige allergener. Noen eksempler er husstøvmidd, støv, pollen og mugg, men også andre ting vi bruker i hjemmet. Dette kan ofte føre til utslett og intens kløe hos katten (Case et all, 2011).

Ofte når det kommer til hyperslikking er det lurt å utelukke matallergier.

E. Waisglass et al. (2006) gjorde et forskningsforsøk på underliggende medisinske faktorer hos katter som hadde blitt diagnosert med Psykogen alopesi og kom frem til at katter blir overdiagnostisert med dette og at det ofte har medisinske årsaker. Av 21 katter viste det seg at i 12 av tilfellene var det matallergi som var årsaken til hyperslikkingen, mens det var 2 katter med ren Psykogen alopesi og 14 katter hadde en kombinasjon av Psykogen alopesi og medisinske årsaker. Dette kan fortelle oss at matallergier er en av de viktigste tingene å utelukke hvis katten begynner med hyperslikking. De fleste symptomene på matallergi er ganske lik med av miliær dermatitt, dermatofytose, eosinofil granulomkompleks, alopesi, men kan også ha likheter med parasittangrep og loppe/midd-hypersenitivitet og atopi (Bryan & Frank, 2010). Fordi symptomene er så like er det viktig å utelukke allergi før behandling av hyperslikking som et atferdsproblem skjer.

Når det kommer til næringsmangler i dietten kan kompulsiv slikking (tvangsslikking) av seg selv, andre eller objekter skje. Dette kommer av at kroppen trenger noe som katten prøver å få i seg andre steder.

Forebygging:

Det er vanskelig å forebygge allergier. Fordi med unntaket av rasen Siameser og krysninger av siamesere er det ikke noe som tyder på at noen er mer utsatt enn andre. Allergier oppstår i alle aldre og utvikler seg ofte over lengre perioder (Bryan & Frank, 2010). Derfor er det vanskelig å forebygge dette.

Behandling:

For å kunne finne ut om det er næringsmangel i dietten til katten kan man ta en grundig blodprøve og analyse av dietten dens. Når det kommer til testing av allergier er det også viktig med en grundig undersøkelse. Det er mulig å ta prikkprøver for å sjekke allergier, men også serum allergitester, men i de fleste tilfeller blir det anbefalt en elimineringsdiett, for noen veterinærer har vist at dette har best effekt for å finne årsaken til allergiske reaksjoner (Bryan & Frank, 2010). Fordi tørrfôret man kjøper til kattene i dag er hydrolysert under produksjon og fordi de kjente merkene ofte har mer enn én kilde til proteiner og karbohydrater, anbefales det å gjennomføre en hjemmelaget elimineringsdiett når man skal utelukke allergier (Case et al, 2011). For å utføre en slik test er det viktig å vite fôrhistorien til pasienten og bruke dette til å finne produkter som ikke er i fôret de alt bruker. Er katten på et fôr med kylling i seg så anbefales det ikke å bruke and i elimineringsprosessen, men heller gå for kanin, hare eller lam. Katten blir ofte satt på en kjøttdiett med ris eller erter til. Over en periode på minimum 8 uker så kan man tilføre nye proteinkilder eller andre kilder til dietten til katten, men det er viktig å ikke gi katten godis, tannkrem eller andre ting. Man kan via dette finne ut hva katten reagerer på, men dette er en lang og vanskelig prosess for katteier. Men det har vist den beste effekten (Bryan & Frank, 2010).

Om katten viser tegn til matallergi så er det viktig å sette den på en diett som er allergivennlig, men det finnes ikke noen mat på markedet som er 100 % allergisikkert. Derfor er det noen som må gå på en hjemmelaget diett resten av livet. Det er da veldig viktig at dette skjer sammen med en veterinær med bakgrunn i ernæring hos katt, for at det ikke skal bli næringsmangel i kattens diett (Bryan & Frank, 2010). Det har de siste årene blitt et større fokus på katten som predator og det er flere merker som kommer med fôr som inneholder mer kjøtt, urter og mer naturlige karbohydrater. Disse fôrene inneholder ikke korn eller masse stivelse og man kan ofte bytte over til et mer renere fôr om man mistenker at katten er allergisk. Dette tar litt frem igjen det som Zoran (2002) tar opp i artikkelen ¨The carnivore connection to nutrition in cats¨, at man må ta i betraktning at katten er en karnivor og at kjøtt er hovedkilden til energi. Det å sette fokus på dette og lære katteiere om kattens behov og innhold i kattematen kan også ha en forebyggende effekt.


Ønsker du å lese mer om matallergi hos katt så trykk på bildene jeg har lånt fra denne linken under så kommer du til en PDF fil på nett som tar for seg dette litt mer i dybden. men husk alltid å prat med din veterinær før du gjør store endringer eller egen diagnose på hva som skjer.

Første bildet viser tegn på laktoseintoleranse hos katt, mens bildet av den sorte katten viser større tegn på Psykogen Alopeci.













Psykogen alopesi:

Kompulsiv atferd er sett hos alle arter. Hos mennesker er ofte OCD (Obsessive compulsive disorders) brukt for å beskrive en kompulsiv atferd og det er et kjent begrep i psykologien. Men veterinær har i senere tid begynt å referere til Compulsive disorders (CD) hos dyr, fordi de mener at dyr ikke kan bli besatt av en handling på samme måte som mennesker (Frank, 2013). Kompulsiv atferd hos dyr har en sammenheng med at de lever i et mer kunstig miljø enn hva de egentlig er utviklet til (Reinhardt, 2005). Katter er vant med et liv som både predator og byttedyr. Dagene deres består ofte av å jakte, fange, drepe, spise, vaske seg og sove ute i det fri, de er aktive og har mange miljøstimuli som fører til at de får brukt hele seg. Men det blir vanligere å ha innekatter, noe som krever mye mer av eier for å tilfredsstille kattens behov. Når katten ikke får utløp for naturlig atferd kan det føre til stereotypier (Galaxy & Delgado, 2017). Hyperslikking oppstår også ofte sammen med store forandringer i hjemmet slik som flytting, nytt familiemedlem eller oppussing osv.

Hyperslikking blir ofte assosiert med hårplukking (Trichotillomania) hos menneske. Det blir ofte utløst av depresjoner, frustrasjoner, kjedsomhet og angst, noe som også er vist hos katt.

I følge veterinær og etologisk litteratur kan en stereotypi defineres som en repeterende og konstant atferd som ikke har noen åpenlys funksjon i seg selv (Frank, 2013). Men atferden er på ingen måter en normal funksjon, den oppstår ikke av at katten lærer å bruke denne atferden og den kan ikke ha noen fysiske eller helsemessige årsaker. Men den kan etter en lang periode med sykdom, allergier osv føre til utvikling av hyperslikking som et atferdsproblem. Grunnen til dette, er at stereotypier blir regulert av hjernen og har en sterk sammenheng med både stressmekanismer og den delen av hjernen som går på belønning. Ved å utføre stereotypisk atferd som hyperslikking skiller det ut hormonet ß-endorfin som har en beroligende effekt på katten. Derfor kan hyperslikking virke avstressende og beroligende for katten selv om katten påfører seg selv ubehag ved overslikking som kan fører til skade på huden (Braastad, 2012). Noe som kanskje kan bekrefte litt av det mennesker med Trichotillomania har rapportert om følelsen av velbehag når de drar ut hår (Reinhardt, 2005).

Vasking er som sagt en naturlig atferd for katten, men hyperslikking kan ofte ha et opphav i oversprangshandling, på engelsk kjent som Displacement behaviour (Pekmezci et al, 2009). Derfor er dette en viktig faktor å få med seg. Bjarne Braastad (2012) forklarer i boken «Katten. Atferd og velferd» oversprangshandling som en sterk motivasjon til å utføre to atferder på samme tid, men ender med å velge en tredje atferd isteden. Eksempel: Katten klarer ikke å velge mellom fight or flight responsen i seg selv og velger derfor å sette seg ned å vaske seg i stedet. Dette med å veksle i mellom behovet for å utføre disse atferdene, men ikke får gjort det fører ofte til rastløshet og frustrasjoner. Foregår dette i lengre perioder og med en sterk intensitet kan katten etter hvert utvikle atferdsstereotypier som for eksempel hyperslikking (Braastad, 2012).

Symptomer:

Ved Psykogen alopesi er hyperslikking til det blir nakne områder det største symptomet. Det begynner ofte som hyperslikking på forlabbene og på lårene. Går det lang tid kan det utvide seg over hele kroppen. Man kan ofte se at hårene er brukket av litt over huden på de nakne områdene, dette kommer av at det er slikket så mye og at hårstråene ikke tåler det lenger og brekker av (Braastad, 2012).

Mest utsatt:

Flere artikler som ble lest til denne oppgaven viste til at Psykogen alopesi oppstår hos begge kjønn, men at det forekommer oftere hos hunnkatter enn hannkatter. Det ble også vist at Psykogen alopesi kunne oppstå i alle aldre, men som oftest oppstår hyperslikkingen rundt kjønnsmodning hos katter (Moon-Fanelli, 2005). Psykogen alopesi oppstår hyppigst hos noen raser, som siameser, burmeser, Himalayakatt og abyssiner, men det kan oppstå hos alle raser og huskatter (Pekmezci, 2009). Moon-Fanelli (2005) viser til at orientalske raser er mest utsatt og at dette kan ha en sammenheng med at orientalske raser er mer assosiert med engstelig atferdstrekk. Det er flere artikler som tror at denne stereotypien er genetisk anlagt fordi det ofte er sett hos visse rasekatter, men også fordi det er så dyptliggende atferd som er vanskelig å avvenne (Moon-Fanelli, 2005). Innekatter er ofte de som blir hyppigst diagnostisert med Psykogen alopesi (Pekmezci, 2009).

Forebygging:

Så lenge hyperslikking oftest oppstår hos innekatten, så kan en tenke seg at Reinhardt (2005) sin teori med at dyr i kunstig miljø er de som lettest utvikler kompulsiv atferd kan stemme. Det kan igjen vise at naturlig atferd er veldig viktig for disse dyrene og at hyperslikking kanskje kan forebygges ved tilrettelegging for å jakte, fange, drepe, spise, vaske seg og sove hos innekatter (Galaxy & Delgado, 2017).

Når det kommer til forebygging av kompulsiv atferd går mye av det samme igjen. Det er veldig viktig at kattunger blir stimulert for nye ting igjennom hele sosialiseringsperioden.

Så lenge Psykogen alopesi har et opphav i stress, angst, frustrasjon og usikkerhet er det viktig å legge til rette for at katten trives, at den blir stimulert slik at den kan få opp selvtilliten og bli mer sikker på seg selv og miljøet rundt seg. Ved å tilføre miljøberikelser som både stimulerer katten fysisk og psykisk kan katten finne løsninger på ting og kunne ta andre beslutninger (Bowen & Heath, 2005).

Det å velge en katt etter dens atferd og personlighet kan forebygge en del. Det å velge en katt som er rolig, kan gjøre at den passer bedre som en innekatt enn det en vilter kattunge kan gjøre (Bowen & Heath, 2005).

Behandling:

Ofte brukes medisinsk behandling for å behandle hyperslikking. Det kan virke som om Serotonin kan ha noe med kompulsiv atferd å gjøre, fordi det viser seg at medisiner som hemmer re-opptaket av serotonin i hjernen er mest effektivt på slike atferdsproblemer som hyperslikking. Men hvordan serotonin er involvert er det lite informasjon om (Moon-Fanelli, 2005).

De fleste artiklene som ble funnet om Psykogen alopesi viser til at behandling med Clomipramin var den mest effektive løsningen, og i en studie om ¨Use of clomipramine in the treatment of anxiety-related and obsessive-compulsive disorders in cats¨ viser Seksel & Lindeman (1998) til at clomipramin i samarbeid med atferdsmodifikasjoner og miljøforandringer løste ti av ti tilfeller av kompulsivrelatert atferd. Ved lengre behandling anbefaltes det å bytte på type medisiner for å opprettholde effekten og fordi noen katter fikk bivirkninger som urinveisinfeksjon (Pfeiffer et al, 1999), ble det også anbefalt Buspiron (Ghaffari & Sabzevari, 2009), Disipramin (Frank, 2013) og Fluoxetin (Pekmezix et al., 2009) som behandlingsformer i andre artikler. Doseringen kom helt an på hvilken medisiner som ble brukt og lengden på behandlingen varierte veldig. I mange tilfeller hvor kun medisiner ble brukt alene oppsto problemet igjen når de gikk av medisinene. Men i de tilfellene hvor også miljø og atferdsendringer var gjort viste medisinene ofte til en bedre effekt og en mer langvarig løsning (Seksel & Lindeman,1998). Dette kan kanskje fortelle oss at man kan hemme atferden med medisiner, men på lang sikt vil dette ikke løse problemet. Så ved å bruke miljøendringer og prøve å eliminere triggerstimuliene ved å trene kan det være en mer effektiv løsning på lang sikt. Ved trening av fobier og angst er det mest effektive treningsmetoden Desensitivisering hvor katten blir gradvis utsatt for de stimuliene som trigger atferden, her er det veldig viktig å ta det sakte men sikkert og i kattens tempo. Man kan også bruke motbetinging hvor katten kan lære å fokusere på en annen positiv stimulus fremfor den negative. Det kan gjøre at katten takler de negative stimuliene bedre på lang sikt (Braastad, 2012) Andre midler som kan hjelpe for å redusere stress og angst kan være Feliway som skiller ut velferdsferomoner som kan ha en beroligende effekt på katten.

Men det viktigste er faste rutiner ved fôring, kos, pleie osv. Dette kan fører til mindre stress hos katten. Det er også viktig å bruke miljøberikelser og lek, ved å bruke food puzzles stimulerer man til naturlig atferd, noe som kan minske unormal atferd (Moon-Fanelli, 2005).

Man må aldri hindre eller straffe en katt for å utføre hyperslikking, ofte fører dette til andre uønskede stereotypier. Det som kan være en løsning er å distrahere den med leker eller andre ting som kan få tankene bort fra den negative atferden (Moon-Fanelli, 2005).


Feline Hyperesthesia syndrom:

Dette er et syndrom diagnostisert ved utelukkelse av alt vi har gått igjennom og nvurologiske årsaker og Psykogen alopesi. Katten får anfall forårsaket av unormalt sterk hudfølsomhet. Den har fått navnet ¨rolling skin disease¨ fordi huden ofte ruller før et anfall skjer (Ciribassi, 2009). Årsakene til hyperestesi er ikke godt kjent (Bowen & Heath, 2005) og den kan oppstå i alle aldre, men forekommer oftest hos katter mellom 1 og 5 år. Det er ikke noe forskjell når det kommer til kjønn, men de samme rasene som er mer utsatt for Psykogen alopesi er også her mer utsatt (Ciribassi, 2009). Symptomene er ofte fokus på nedre del av kroppen og ut til halespissen fordi det ofte fører til hud og muskelkramper. Dette fører ofte til et hyperaktivt anfall som eiere ofte ser på som en morsom atferd til det utvikler seg til aggresjon, hyperslikking, selvskading, angrep av andre og seg selv (Bowen & Heath, 2005). Triggerne er ofte i disse tilfellene fysisk kontakt med andre individer. Er det en mistanke om at katten har dette syndromet skal eier slutte med fysiske interaksjoner med katten umiddelbart, katten må ikke bli straffet eller prøve å bli roet ned når et anfall skjer, og ikke under noen omstendigheter må katten bli plukket opp under et anfall. Barn og andre dyr burde bli fjernet slik at det ikke fører til mer stress hos katten, men også for at de ikke skal bli utsatt for aggresjon. For å behandle dette er det viktig å dokumentere anfallene ved å filme dem, for å se frekvensen av dem. Ofte hjelper miljøberikelser som ikke går på fysisk kontakt, fordi en økt fysisk og psykisk aktivitet kan hjelpe med å redusere opphoping av energi slik at anfallene blir redusert. Man burde også vurdere å bruk medisinering med enten Clomipramin eller Fluoxetin, i fleste tilfeller må de gå på dette livet ut (Bowen & Heath, 2005). Det å kunne få inn en atferdskonsulent som kan analysere situasjonen og komme med tiltak for å redusere stress og angst vil kunne hjelpe. Å ikke minst hjelpe eier å finne løsninger som kan minske anfallene og øke velferden for katten.


Konklusjon:

Før man gir diagnosen for Psykogen alopesi er det viktig å utelukke alle fysiske årsaker før man behandler det som et atferdsproblem, for det kan ofte ha flere årsaker til at katten utvikler hyperslikking.



Referanser


Artikler

Beale, K. (2012). Feline demodicosis: a consideration in the itchy or overgrooming cat. Journal of feline medicine and surgery 14(3): 209-213.

Bryan, J. and L. A. Frank (2010). "Food allergy in the cat: a diagnosis by elimination." Journal of feline medicine and surgery 12(11): 861-866.

Ciribassi, J. (2009). Understanding behavior: feline hyperesthesia syndrome.Compend Contin Educ Vet 31(3): E10.

Frank, D. (2013). "Repetitive behaviors in cats and dogs: are they really a sign of obsessive-compulsive disorders (OCD)?" The Canadian Veterinary Journal 54(2): 129.

Ghaffari, M. S. and A. Sabzevari (2010). "Successful management of psychogenic alopecia with buspirone in a crossbreed cat." Comparative clinical pathology 19(3): 317-319.

Hill, P., et al. (2006). "Survey of the prevalence, diagnosis and treatment of dermatological conditions in small animals in general practice." The Veterinary Record 158(16): 533.

Hobi, S., et al. (2011). "Clinical characteristics and causes of pruritus in cats: a multicentre study on feline hypersensitivity‐associated dermatoses." Veterinary dermatology 22(5): 406-413.

Moon-Fanelli, A. (2005). "Feline compulsive behavior." Tillgänglig: http://www/. tufts. edu/vet/vet_common/pdf/petinfo/dvm/case_march2005. pdf [2014-02-04].

Pekmezci, D., et al. (2009). "Psychogenic alopecia in five cats." Ankara Üniversitesi Veteriner Fakültesi Dergisi 56(2): 145-146.

Pfeiffer, E., et al. (1999). "Clomipramine-induced urinary retention in a cat." The Canadian Veterinary Journal 40(4): 265.

Prost, C. (2009). "Feline atopic dermatitis: clinical signs and diagnosis." European Journal of Companion Animal Practice19(3): 223-229.

Reinhardt, V. (2005). "Hair pulling: a review." Laboratory animals 39(4): 361-369.

Sawyer, L. S., et al. (1999). "Psychogenic alopecia in cats: 11 cases (1993-1996)." J. Am. Vet. Med. Assoc 214.

Scott, D. W. and M. Paradis (1990). "A survey of canine and feline skin disorders seen in a university practice: Small Animal Clinic, University of Montréal, Saint-Hyacinthe, Québec (1987-1988)." The Canadian Veterinary Journal 31(12): 830.

Seksel, K. and M. Lindeman (1998). "Use of clomipramine in the treatment of anxiety‐related and obsessive‐compulsive disorders in cats." Australian veterinary journal 76(5): 317-321.

Waisglass, S. E., et al. (2006). "Underlying medical conditions in cats with presumptive psychogenic alopecia." Journal of the American Veterinary Medical Association 228(11): 1705-1709.

Zoran, D. L. (2002). "The carnivore connection to nutrition in cats." Journal of the American Veterinary Medical Association 221(11): 1559-1567.


Bøker

Bowen. J. & Heath. S., 2005. Behaviour Problems in Small Animals. Practical Advice for the Veterinary Team. Philadelphia, USA. Elsevier limited.

Braastad, B.O., 2012. Katten atferd og velferd, 4 opplag. Bergen, Vigmostad & Bjørke.

Galaxy. J. & Delgado. M., 2017. Total Cat Mojo. The Ultimate Guide to Life with Your Cat. New York, USA. TarcherPerigee.

0 visninger